Tjønnbakkvegen har en lang historie som ferdselsåre innover mot Rondane. Vi kjenner alle til måsåsanking til dyrefor, og tidligere var det en viktig rute for trafikk nordover mot Østerdalen og Røros.
Bilvegen kom seinere, og vi skal ikke sette årstall på når den 1. bilen kjørte opp steinula i Tjønnbakken, men det er mange år siden.
Engang på 50 tallet ble vegen bruk av Volvo for å teste ut den nye PV 444. Da ble det kjørt så saumøkka skvatt. Sikkert litt av et syn.
Testen førte muligens til at bilen ble kraftig forsterket både foran og bak?
Året var 1966, da de første planer for ny veg ble lagt på bordet. Arbeidsutvalget ble den gang ledet av Trygve Tamburstuen. Vegen ble planlagt helt inn til Spranget.
Både kommune og hytteeiere var ivrige på dette. Vegplanen var planlagt med relativt store naturinngrep, og dette var ikke grunneierne særlig begeistret for.
Dermed skjedde det ikke så mye før i 1971, da nye planer ble presentert der vegen fulgte den gamle kjerrevegen.
Per Aulie var primus motor, og vegen ble åpnet på ettersommeren 1973. Det betyr at vi nå har passert et aldri så lite jubileum i Tjønnbakkvegens historie.
50 år, er det nå siden de første bilene kunne kjøre den splitter nye vegen fra Mysusetra, og oppover bakkene, og inn til avkjøringen der Måsåbuene står.
Vegen ble finansiert av hytteeierne, som kjøpte andelsbrev til 500 kroner pr. stk. Det var 62 hytteeiere som ble med. Andelen kostet 200 kroner, og de resterende 300 var et lån, som rettmessig ble tilbakebetalt i 1983.
Kommune, DNT ga hver 10.000 kroner. Uldalsvegen ga 3000 kroner. Dette var da tilstrekkelig til å få bygget vegen. Kun veggrusen ble litt dyrere enn forventet.
For å kjøre vegen kostet det i 1973 6 kroner pr. tur.
Trafikken var formidabel de første år, og langt høyere enn det som var forventet. Alle ville gjerne kjøre bil inn til toppen av Tjønnbakken. Det første året var det nesten 3000 biler innover (dvs. fra august til juli året etter). Det gikk forøvrig 2 år før vegen videre inn mot Spranget ble åpnet. Dette var et eget prosjekt, og John Lien stor for arbeidet. Tjønnbakkvegen tok over ansvaret for vedlikehold av vegen helt inn til parkeringen, men det skjedde noe senere.
Trafikken innover Tjønnbakkvegen har selvsagt økt betraktelig siden 1973. Bilen er blitt en selvfølge, og også mange utenlandske turister har funnet veien inn til parkeringen ved Spranghaugen og videre gåtur/sykkeltur inn i selve Rondane.
Nå, 50 år etter åpningen er det villreinen som har blitt det store samtaleemnet. Trafikken innover fra parkeringen har blitt beskylt for å skremme villreinen opp i høgfjellet, og stoppe den naturlige trekkruten over Ula. Vi skal ikke legge oss opp i den diskusjonen på denne siden, men kun gi litt informasjon omkring bruken av vegen. Dette er tydelig etterspurt nå i den kommunale valgkampen.
Her er de tørre fakta:
Statistikk for de 11 siste år.
Reinsbommen ved Indretjønn er stengt fra 1. november og frem til 15. juni.
Dette for at trafikken ikke skal forstyrre reinen vinterstid og i kalvingsperioden.
Tidligere var vegen også stengt under jakta, 25. august og frem til 15. september.
Vi ser at trafikken er veldig væravhengig. Stor trafikk på fine dager, og liten trafikk når det er dårligere vær.
Når det gjelder årets tall (2023), så ser vi til og med juli en nedgang fra i fjor på ca. 10 prosent.
Trafikken fordelt på måned:
Vi har naturligvis mest trafikk i juli, så følger august, september og juni.
Rekorden for en dag er 300 biler, men normalen er nærmere 100 biler på en dag. Rekorden er fra juli 2018.
Mai og oktober har nesten ikke trafikk, mens september naturligvis har en del jegere på daglig besøk.
Åpningstiden til Rondvassbu spiller selvfølgelig også en rolle.
Bussruta har hatt 2 daglige turer de siste årene, men i år har de økt til 3 turer pr. dag.
I 2022 hadde vi følgende prosentvise fordeling av sesongtrafikken, og som er ganske typisk for alle foregående år:
