Velkommen til Tjønnbakkvegen. Vi feirer i år 40 års jubileum siden Tjønnbakkvegen A/L ble stiftet (8.7.1972).
Hit fører Tjønnbakkvegen
Dagningen, Onsdag 12. juli 1972 – Skrevet av Olav Egil Aune.
Tjønnbakkvegen – navlestrengen som de siste par årene har avslørt spenningsladde følelser og de mest «uomtvistelige meninger». For Rondvassbu nærmest et være eller ikke være. For 111 tomteeiere som naturlig sokner til det man nå mer forbinder med et uttørket elveleie enn vei, går det nå ut over tålmodighet og redskap: Hvem gråter mest – bilen eller eieren er det ikke godt å si. Fjellstyret er interessert i å få vegen utbedret for bedre å kunne nyttiggjøre seg fiskemulighetene i Illmanndalen.
Og i kommunekretser stikker samvittigheten: Skal vi ikke gjøre Rondane tilgjengelig for alle – også de som ikke løper Tjønnbakken opp på egne ben? Argumentene ble sammenfattet under A.I. Tjønnbakkvegens konstituerende generalforsamling på Mysuseter i helga. Nå skal vegen utbedres – kanskje allerede til høsten!
Tjønnbakkvegen 1972 – Som et uttørket elveleie ligger Tjønnbakkvegen. Med fare for regnskap og tålmodighet kan en kjøre opp – på egen risiko.
Rondane er et aktivum som ikke er – og slett ikke skal være – begrenset til de få, sier bestyreren ved Rondvassbu, John Angard til Dagningen. At alle ikke er like godt fysisk utrustet kan da ikke være noen grunn til ikke å få oppleve dette tindrende naturreservat. De som er reddest for at Tjønnbakken skal bli kjørbar, er de som er i storform – og som nær sagt kan gå hvor de vil i fjellet. Skal man da ta hensyn til denne lille prosenten, til fordel for den atskillig større gruppen – jeg tenker på eldre og uføre – som er avhengig av kjørbar veg. For meg er det uforståelig.
Tjønnbakkvegen et gammelt begrep. Så gammelt at det i dag bare er steinura igjen av vegdekket. Skal vi anslå, har det de siste par årene kostet tusener i verkstedsregninger for folk som trekkes så sterkt til toppene bak at de har ofret bilen. Vegen er trafikkert – tross tilstanden! For ikke mange årene siden ble den brukt som transportveg for skifer – fra steinbruddet ved Spranget. Lenger siden er det at bøndene fra Sel «kløvjet øykjen» og dro Tjønnbakken opp for å sanke mose til vinterfor. Skjønt lenge siden – 30 år.
At det i dag er andre og fullverdige interesser som taler Tjønnbakkvegens sak er sikkert. 64 hytteeiere har blant andre tegnet andeler i det prosjektet som fra nå av heter A.I. Tjønnbakkvegen. At interessen omkring disse 1800 meterne med veg ikke er tilfeldig og likegyldig ga frammøtet under det konstituerende årsmøtet på Mysuseter i helga, ufravikelig beskjed om.
Ikke flere sår i naturen
85000 kroner vil utbedringen av vegen koste, sa arbeidsutvalgets formann Per Aulie. Da forutsetter en at den gamle traseen i det grøvste blir fulgt. Først var det kalkulert med nærmere en kvart million – men forslaget fikk motbør. For de pengene ville vegen bli lagt helt uavhengig av den gamle. Og nye sår tilført naturen. Tross alt er det en veg som i sin grunn skal tjene naturområdet – i hvert fall tjene til at området åpnes, og hvilken grunn har man da for å skjemme oppstigningen unødvendig.
85000 er rimelig, sier Per Aulie til Dagningen. – For den summen får vi en fullt brukbar og forsvarlig veg. Må kanskje legge litt om i de bratteste kneikene, men ellers følger vi i godt gammelt spor. Grunnen er god – og det vi må være påpasselige, og ikke knipne med, er stikkrenner og skikkelig grusing.
Til spranget – eller bare opp Tjønnbakken?
Stridsspørsmålet er ikke lenger veg eller ikke veg. De få, men sterke, som har hevdet og sett sin fjell-fred forstyrret – har tapt. Nå har imidlertid andre spørsmål dukket opp: Hvor langt skal vegen utbedres? Flertallet – altså hytteeierne – synes det er urimelig å punge ut mer enn inn til hyttegrensa. Et mindretall synes dette er snevert, og mener at andelslaget har ansvar helt inn til fredningsgrensa – altså ytterligere et par kilometer i tillegg til de 1800 meterne. For hytteeierne er begrensningen naturlig. Spørsmålet blir da bare hvor sterk tyngde argumentene om «alles del i naturen» har overfor kommune og eventuelle høyere instanser. Vil de uten videre gå med på et prosjekt som under overflaten mest vil komme hytteeierne til gode? Eller forresten: Er ikke hensikten å komme opp på flata og få se. Inn til toppene kan en i alle tilfelle ikke komme med bil. Området er fredet. Og hvilken rolle spiller da et par kilometer. Er man først kommet opp, så er herligheten der – uansett. Dette synspunktet markerte flertallet under Mysuseter-møtet – mot 3 stemmer. Så får de to kilometerne inn til Spranget komme i annen omgang.
En selvbetjeningsbom
– skal finansiere vedlikeholdet av vegen. Men før den tid skal 85000 kroner skaffes til veie. Andelsaksjer for 32000 er hittil tegnet. Turistforeningen har lovet 10000, fjellstyret med sine fiske-interesser i Illmanndalen 5000 på visse betingelser, og Sel kommune kr. 10000. Resten tas på lån.
Noe standpunkt til bomavgiften ville årsmøtet ikke ta. Debatt ble det likevel, da en allerede nå ville fram til et forholdstall i prisen for andelseiere og ikke-andelseiere. Etter flere forslag ble halv pris for eiere fasthold.
Videre fastholdt årsmøtet at 5 kroner måtte være maksimum pris. Dette på bakgrunn av at det sosiale aspekt som veien tross alt skal ha. Heller ikke skal man skremme, ble det hevdet.
Til våren
– er forhåpentlig veien et faktum. At mange da – kanskje tross tidligere skepsis – takker ildsjelene bak dette tilsynelatende beskjeden prosjektet er hevet over vår tvil.
For turistforeningen er i hvert fall pengene vel anvendt, sier John Angard. Først rekreasjonsverdien som vi mer kan tilby alle. Dernest gjelder det Rondvassbu´s være eller ikke være. Veien er vår kontakt med «sivilisasjonen» og daglig humper vi kilovis av mat opp Tjønnbakken. Nå er det snart så redskapen ikke holder lenger. Alternativt er å kjøpe ny bil hver måned…
Tjønnbakkvegen – en åre til «medisin»
Meningsløst, sier ottaværen Pål Rudihagen. At ikke flere skal ha mulighet til å komme opp på flya og betas av dette panoramaet som i sin tid fikk Vinje til å «grøta». Slik vegen er i dag er de som er avhengig av bil – eldre og handicappede særlig – på det nærmeste avskåret. Pål hører til de sjeldne. Han er av de som går opp – trass i at han har bare en fot. Den andre er kunstig. At det ikke alltid er like lett å få komme opp bakkene, er så – men hva gjør en ikke for opplevelsen. –Vil ikke bilduren forstyrre? – Nei, på ingen måte. Områdene er så store at forstyrrelsesmomentet ikke er relevant i det hele tatt. Alle har rett til fjell-gleden. Det må være egoistisk å si noe annet. – Men nå blir Tjønnbakkvegen kjørbar? – Ja, du verden. Det blir som å åpne en medisinkran…
Per Aulie formann i komiteen som nå setter vegarbeidet i gang.
Det nyvalgte styret for A.I. Tjønnbakkvegen (1972):
Per Aulie (bildet), formann,
John Angard, nestformann.
Jørgen Madslien, sekretær.
Magne Thøring, kasserer.
Walter Gylstrøm, styremedlem.
Trygve Ekre, revisor.
