Tjønnbakkvegen

Fra råk til veg

Tjonnbakken 1950


Tjønnbakkvegen, ca. 1940 . De første måsåbuene er bygd. Vi ser veien går langs Søla og frem mot Oustadhytta (som var en måsåbu, med stall i kjelleren).
Vi ser også det som var forløperen til den staselige steinhytta, som nå står ved Indretjønn. 
Det var en hytte som ble bygd av Martin Tamburstuen (f.1917), Ut på 1960 tallet syntes han trafikken vart så stor og generende  at han solgte,  og satte seg opp ny hytte på Kampen .
På 1970 tallet kjøpte  Åge Jørgensen hytta og bygde noe om til det vi husker som Jørgensenshytta. Den ble så brendt ned (sept. 2011) og opp kom «steinhytta», slik den står der i dag. 
Vi ser måsåbua til Odd Tamburstuen.  Der var det plass til 3 hester i kjelleren.   

Vi ser også måsåbua til Viken, som står der fortsatt, og til slutt måsåbua til Øvre Tho, der det var stall i ene delen av hytta. Den er nå ombygd.

Legg også merke til at Måsåbuene langs veien inn mot Glitterdalen/Ranglartjønn ennå ikke er bygd. De kom opp i perioden 1942 – 1960.

Tjønnbakkvegen, fra råk til veg

Tekst: Magne Thøring, Otta 2018

Andelslaget Tjønnbakkvegen, vart stifta i 1972

Over en mannsalder er gått siden. Alle som var med den gang er nå over 80 år, og snart er det ingen som kan fortelle hvordan det hele har utviklet seg.

Reinsbommen aapner
Magne Thøring: – Snart er det ingen som kan fortelle hvordan det hele har utviklet seg.

Derfor vart jeg og Terje enige om å lage ei minnebok, basert på møtebok, brev, bilder, utklippsbok og en stor porsjon hukommelse. 
For å få det hele i perspektiv har vi skrevet inn litt forhistorie, basert på samtaler med eldre folk gjennom tidene, samt fra artikler hos Sel historielag.

Vi håper produktet vil være nyttig og interessant for nåværende og kommende hytteeigere i Tjønnbakkenområdet.

Otta, 2018                                              Taastrup, 2018
Magne Thøring                                       Terje Bekkemellem

Postkort Mysuseter uthevet s
Det gamle råket gjekk beint nedover Tjønnbakken. På dette gamle bildet, er råket godt synlig.

Et enkelt råk som adkomst til fjellet

For 1000 år siden var det nok oppover Tjønnbakken et enkelt råk som adkomst til fjellet. Alle fangstgravene inne i fjellet viser at det har vært stor aktivitet i fjellet.
I begynnelsen bar nok jegerne ned kjøttet på ryggen, men etter hvert kom nok hesten i bruk, og litt rydding og utbedring måtte til.

Sist på 1600 tallet kom de første setrene på Mysuseter

Måsåtakingen kom sikkert også i gang på denne tida. Måsåtransport ned fra fjellet foregikk på sen høst eller tidlig vinter med godt sleaføre.
Det er rimelig at råket igjen måtte utbedres, for måsålassene var både breie og tunge.

mosebuene Sigrun Hoff 2018
De nyeste måsåbuene, slik de ser ut vinteren 2018, Alle disse kom opp i tiden mellom 1942 og 1960, Foto Sigrund Hoff

Måsåbuene på Tjønnbakken tilhører garder som hadde setrer andre plasser, men som hadde almenningsrett til å ta måså på de store områdene innover her.
De første måsåbuene (se bilde øverst i artikkelen) vart satt opp i 1888, den siste vart satt opp i 1960 (bildet over).
Alle buene, unntatt en er satt opp i skråning for å få plass til hesten i underetasjen.
Det var tilsammen 10 måsåbuer. Noen er revet ned og erstattet med hytter, andre er ombygd eller påbygd. Det er vel bare en som er tilnærmet urørt og original (til høyre i bildet over).

Reinsmåså (kvitrull) vart brukt som tilleggsfor å drøye høyet om våren fram til dyrene kunne slippes ut på beite. Måsåtakingen foregikk om høsten, og måsån vart samlet i såter, passe store til et sledelass.
Når såtene var gjennomfrosne ved juletider, vart de samlet på lynningsplassen framom Indretjønn. Såtene vart merket med navn, for de vart liggende her til ut i mars.
Kjøringen herfra og ned i bygda vart organisert slik at alle var med for å få tråkket og lagd kjøreveg.
Les mer her.

I en artikkel av Sel historielag,  står det at kvar gard tok ca 20 såter måså.   Hvis alle som hadde Seter eller Måsåbu trengte tilleggsfor,  vart det mange 100 såtelass som vart faktet nedover Tjønnbakken. Denne transporten satte nok også spor etter seg, til det som etterhvert skulle bli Tjønnbakkvegen. 
maasaasankning s maasaakjoering s
Måsåkjøyring med hest vart slutt i 1955, og siste måsålasset vart kjørt ned med bil i 1960.

Tidlig på 1900 tallet kom de første hyttene på Mysuseter

Den første hytta i Tjønnbakkenområdet tror jeg er hytta oppunder Berget. Navnet på hytta er da også Berget. Den vart satt opp i 1937, og var en 40 årsgave til kona.
Det er fortalt at mannen hadde engasjert en kvinnelig arkitekt til å ta seg av alt arbeidet med bygging og utrustning, og at den skulle gjøres fiks ferdig med alt som trengtes av utstyr.
På tunet vart det også satt opp 4 gamle små tømmerhus, som sikkert er hentet fra bygda,
3 vart brukt til uthus, mens det fjerde var betjeningsbolig. Det fortelles at husholderske og tjenestegutt var på plass i god tid, og hadde alt klart til herskapet kom.

Berget 1

Berget 2 Berget 3 Berget 4

Herskapet hadde godt forhold til bygdefolket.

Hver Påske arangerte de skirenn der alle kunne være med gratis. Det var sølvpokaler i premie. Marius og Stein Eriksen, senere kjente alpinister, var familievenner med eierne av hytta, og de deltok i disse rennene. Kanskje det var i Tjønnbakken gutta fikk sving på skiene?
Hytta hadde også innlagt vann fra en brønn som fortsatt er synlig ved siden av vegen til Bergetjønn. Rørene var lagt såpss djupt at de ikke frøs, og har fungert helt til for noen få år siden.
Med et slikt stort byggeprosjekt, holdt det ikke med et måsåråk. Vegarbeidet i Tjønnbakkvegen må ha vært omfattende.
Det vart også bygget hytteveg fra Tjønnbakkvegen ved Utsikten, og bort til hytta. Samme veg brukes i dag, og er brei nok for dagens traktorer. Så vegen var nok alt fra begynnelsen bygget for å kunne kjøres med bil.

For en gebursdagspresang!
Som et Soria Moria slott, med fin utsikt over setergrenda Mysuseter.   Om jeg skulle forsøke dra en sammenlikning til vår tid, måtte det bli en 50.000.000 hytte på toppen av Hafjell.
Tomteprisen i 1937 var kr 100 for målet, så da vart det 10 000 for tomta.
Omtrent i samme tidsrom vart det satt opp 3 hytter ved Bergetjønn. Også disse vart satt opp av Oslofolk. Disse var nok også delaktige i vegutbedringen i Tjønnbakken.

Jeg er usikker på om det kom flere hytter før krigen, så det var på slutten av 1940 tallet at bygdafolk begynte og sette seg opp hytter her.

Mange lurer vel på hvorfor det vart godkjent hyttebygging i det snaue området opp mot Ranglarhø, når det var lunere og finere områder ned mot Bergetjønn.
Jeg fikk forklaringen på det av en gammel fjellstyrekar, om at de så på området med bjørkeskog ned mot Bergetjønn og Ula som et svært viktig frokostbord for rype og hare.

Derfor tillot de heller hyttebygging i den snaue Ranglarhøa.

Hyttebyggingen krevde kjørbar veg, i det minste for traktor, så noe vegutvidelse måtte nok til videre innover.
Papirer fra 1954 viser at det er gitt statlige sysselsettingsmidler til å bygge veg for transport av skifer fra Spranget. Det ble en enkel vegutbedring.
Det var nok mest bare fjerning av stein, og litt grøfting, stikkrenner vart ikke lagt.

Skiferbruddet var på nordsida av Ula, ca 200 meter innenfor Spranget, så det ble også bygget bru over Ula.
Transporten foregikk med traktor og gamle høgføtte militærlastebiler. Driften i skiferbruddet var kortvarig.

 

Fjellheim, senere Rondvassbu vart bygd i 1903 av Ola G. Moen

rondvassbu foerst paa 1900 tallet s

Rondvassbua
Fjeldheim,  vart bygd av Ola Gundersen Moen i 1903. I 1926 var den vesle tømmerbua utvida til 16 sengeplasser, og i 1929 kjøpt av DNT. Rondvassbu er den største og høgstliggende turisthytta i Rondane, og ei av dei største i Norge.

I 1903 bygde Ola Moen, bruker i Moen (Mo) gard på Selsverket, ei jakt og fiskebu ved Rondvatnet som han kallte Rondheim.
Han holdt til her mye om somrene, og fikk etter hvert mye besøk av fjellvandrere.
Det var også ofte spørsmål om overnatting, og det gjorde at Ola satte i gang og satte opp et tilbygg..

Rondbue ved utløpet av Illmannåa, vart satt opp av Ivar Wålen, driver i Kleivrud i 1886. Kleivrud hadde seter i Bjønnålia, og seterreisa dit tok 3 dager. Første dag til Mysuseter, andre overnatting her i Rondbua. Han var ellers en ivrig fisker, og forpaktet Rondvatnet og Illmanntjønnene noen år.

Behovet for transport økte etter hvert, det holdt ikke lenger med kløv og sledelass. Dette var driftoge karer på flere måter, og gjorde sikkert også mye arbeide i Tjønnbakken rundt årtusenskiftet.

På gammelt bilde av Mysuseter fra ca 1905, ser vi gamlevegen helt nede fra Jørgenhuken, går på venstresida av Loftsgårdslåven opp til Loftsgårdsetra med et nybygg, som etter kvart vart Mysuseter høyfjellspensjonat. 
Oppe i Tjønnbakken ser vi det gamle råket går rett oppover, men også en synlig begynnelse til svingen ved Utsikten. Det er nok kjerrevegen som Ola har begynt på..

På mine første turer i Tjønnbakken på 1960 tallet gikk jeg alltid råket, som da hadde synlige røde T merker. Det er fortsatt mulig å gå deler av det gamle råket.
I 1929 solgte Ola hytta til DNT, men han fortsatte som driver fram til 1939. Når navnet vart forandret til Rondvassbu har jeg ikke klart å finne ut. Rondvassbu har blitt utvidet flere ganger, og transportbehovet økte.
Det vart også bygget stall for 2 hester nede på Mysuseter. Den stod ca. i innkjøringa til P-plassen, og vart revet da plassen vart opparbeidet på 1980 tallet.

1960 årene var en nedtur for Tjønnbakkvegen

Det var stor aktivitet med transport av byggematerialer, men vegen var så dårlig at enkelte lastebileigere helst ikke ville kjøre her. Av drosjene var det bare en som ville kjøre .
Vegen vart bare dårliger og dårligere. Grunneigerene tok heller ikke noe initiativ. Vegen vart etter kvart så dårlig at folk satte igjen bilen nede på flata.

Hytteeigerene prøvde å kalle sammen til dugnad, med forsøk på grøfting og bortleding av vatn samt fjerning farlige steiner.
Litt grus vart også påkjørt, men det hjalp bare til neste regnskur.

ved utsikten
Avisbilde fra Dagningen,1972, viser veg som mest ser ut som et tørt elvefar.

Hytteeigere og grunneigere var alle like fortvilet over vegen

Løsningen kom rekandes på ei fjøl, og det vart fart på sakene. Men først må jeg gå noen år tilbake, og stikkordet er Rondanevegen.

I 1961 begynte Sel kommune og arbeide med planer om å utbedre vegen i Uldalen, fram til Mysuseter og Furusjøen.
Det ble først vedtatt i kommunestyret, men senere skrinlagt, fordi det kom en ny plan om veg fra Otta, om Rusten og Raphamn, til Mysuseter.

Rondanevegen

NSB RaphamnVegbyggingen vart påskyndet av at det skulle bygges
ferieheim for NSB’s ansatte på Raphamn (Rondeslottet hotell).

De hadde med god hjelp av ordføreren
fått kjøpt en fantastisk fin tomt der.

Vegen opp dit var kjørbar i 1964, og ferieheimen ble ferdig i 1967.
Vegen videre til Mysuseter var også stikket og planlagt, men det var ikke penger til å sette i gang arbeidet.

Det ble til slutt løst med bruk av statlige sysselsettingsmidler, – til utnytting av ledig arbeidskraft vinterstid.
Veiarbeide Rondaneveien 1970
Det tok derfor nesten 10 år for å få Rondanevegen ferdig til Mysuseter.

Vegen vart først åpnet til vegkryss med gamlevegen.
Derfra fulgte den gamlevegen opp og over gardsplassen til hotellet.

Fullføring av Rondanevegen fram til butikken kom et par år senere , og skapte problemer for oss i Tjønnbakkvege, – noe vi kommer tilbake til.

Mens vegarbeidet pågikk mellom Raphamn og Mysuseter, var det en jornalist i lokalavisa som lagde en reportasje om arbeidet.
Han kommenterte også den fantastiske utsikten, og at Rondanevegen burde gå helt inn i Rondane.

Ideen vart oppfanget av fustrerte hytteeigere og andre interessenter som så en mulighet for at det kansje kunne bli ei ordning på veg i Tjønnbakken.

Sel kommune hadde heller ikke noe i mot at det vart arbeidet videre med ideen.

Vegkontoret på Lillehammer,  som var sterkt inne i arbeidet med Rondanevegen,  vart kontaktet.   ingeniør derfra skisserte ny trase med mindre stigning 

opp  Tjønnbakken.    Ifølge et avisutkipp vart det lagd 2 forslag.

Jeg har ikke sett disse forslagene.    Men har fått fortalt at de tok av til høgre fra nåværende veg nede på flata,  for så å krysse vegen nedenfor Utsikten,  

og videre på skrå vestover opp det bratteste for så og svinge innover myra,  omtrent der som skuterløypa nå går,  helt opp på Tjønnbakken. 

 

      Det vart valgt et styre for og arbeide videre med planene,  bl.a opp mot grunneigere og hytteeigere ,  og finansiering.

Hytteeigerene framme på Tjønnbakken syntes ikke om forslaget på ny  trase som etter deres syn ville bli svært synlig og skjemmende.

Grunneigerene var heller ikke begeistret for forslaget.
 

Prosjektet var kostnadsberegnet til 182.000. Det vart også søkt om tilskudd fra landbruksdepartementet.

Dette var foranledningen til et møte som vart holdt på Mysuseter pensjonat 8. oktober 1971.
Grunneigerene og de fleste hytteeigerene var imot den nye vegplanen, med store naturinngrep oppover Tjønnbakken.
På møtet var det stemning for å utbedre eksisterende veg.

Det vart valgt et arbeidsutvalg bestående av 3 hytteeigere, driveren av Rondvassbu,og en entrepenør.
Disse var Per Aulie leder, Trygve Ekre, Pål Rusten, John Angard og John Lien.

Arbeidsutvalgets mandat var å avklare forhold omkring det og ruste opp eksiterende veg med grunneigerene og kommunen.
De skulle:

  1. Registrere hytte og tomteeigere, tilskrive disse med forespørsel om støtte.
  2. Innhente en beregning av kostnad.
  3. Undersøke muligheter for tilskudd.
  4. Lage forslag til vedtekter for opprettelse av et vegselskap.

Utvalget hadde flere møter vinteren og våren 1972 (mye papirmatriell fra dette arbeidet er tatt vare på).

Stiftelsesmøte på Mysuseter pensjonat den 8 juli 1972

Det går fram av protokollen at 28 personer hadde møtt fram.
Arbeidsutvalgets arbeide vart presentert til stor tilfredshet fra de frammøtte.

Arbeidsutvalget la fram 2 vegalternativ.

  1. Ruste opp eksisterende veg fra Gjetsiden rampe, til statsalmenningsgrensen.
  2. Delvis ny trase opp Tjønnbakken og videre til Spranget.

Avstemningen ga 3 stemmer til alternativ 2. 
Både store naturinngrep, og mye større kostnad, var grunn for og velge alternativ 1.

Forslaget til vedtekter vart godkjent, og innskrevet i protokollen av Jørgen Madslien, lensmann, på de første sidene i den nye protokollen.
Det ble deretter gått til valg etter forslag fra de frammøtte, og det nye styret ble som følger.

Formann Per Aulie 
Nest formann Jon Angard 
Sekretær Jørgen Madslien 
Kasserer Magne Thøring 
Styremedlem Walter Gyllstrøm 
Revisor Ivar Sletten

Varamedlemmer.

Oskar Rønningen, Anders Båtstad, Paul Rusten, Oddvar Flagstad, Harald Resset og Odd Tamburstuen.

Det nyvalgte styret fekk deretter fullmakt til å forhandle fram anbud, og så snart som mulig sette i gang arbeidet.
Styret fikk også fullmakt til å bestemme bomavgift. Andelshavere og grunneigere skulle ha halv avgift.

Protokollen er underskrevet av alle tilstedeværende.
Andelslaget Tjønnbakkvegen var stiftet!
signaturer

Per Aulie,  AL  Tjønnbakkvegens far.

Per Aulie  (1)
Per Aulie, Foto: Dagningen, (1973)

Når jeg nå ser tilbake på denne tiden, så er Per Aulie den første jeg tenker på.
Per vart i 1971 valgt til leder for arbeidsutvalget som skulle sjå på muligheten for å utbedre vegen opp Tjønnbakken.

Så i 1972 vart Per valgt til leder i det nye andelslaget i Tjønnbakkvegen. 

Per gjorde en kjempejobb med forhandlinger og avtaler,  som vil framgå i denne historien.

Per var fra Sørumsand, og var ansatt i NSB, og kom til Otta stasjon ca 1955 som ekspeditør.
Noen år senere, vart han ansatt som stasjonsmester på Kvam stasjon, ca. 2 mil sør for Otta.

Tidligere hadde han blitt kjent med Kari fra Selsverket. Kari hadde hyttetomt oppi Tjønnbakken, mot Ranglarhø, og her fikk de satt seg opp hytte.
Først ei gammel tømmerbu , som senere vart påbygd 2 soverom.  Dei var båe veldig glade i fjellet, og brukte hytta mye.

Han var leder eller sekretær i mange år, helt til helsa vart dårlig, og han døde i 1999.

Magne 1981
Det fallt i min lodd å bli valgt inn i vegstyret,  som kasserer og vegvokter.  
Det er mange gode minner som dukker opp både fra hyttemøter og vegarbeide.

Per var sværet ryddig med papirer og protokoller.   Dette er tatt vare på,    Utklippsboken er også hans verk.   
Den  begynner med bilder fra før 1972,  og har fulgt utviklingen,    Senere har andre i vegstyret fulgt opp boka .  

 

 

Boka er alltid med på årsmøtene.

moeteboka      referatbok   utklippsboka forside
Vil du kikke i bøkene, så kan du klikke på permene.

 

Finansieringsplan for vegprosjektet

Alle hytteeigere og tomteeigere vart tilskrevet, ca 100 personer.
62 svarte positivt.   Av de som ikke ville være med, synts noen det var for dyrt,
andre var redd for ansvaret ved å være andelseiger og kansje garanterefor lån.
Mange svarte ikke på henvendelsen.

Andelene koster kr 200.-     pluss et lån på kr 300.-     Tilsammen kr 500.-

Lånedelen skal tilbakebetales så snart økonomien kunne tillate det.
De 3 grunneigene får alle gratisandel,  med samme rettighet til redusert bommavgift.

           

Tilsagn om tilskudd:
Sel kommune                                 kr 10 000,-
Sel fjellstyre                                   kr   5 000,-
DNT                                               kr 10 000,-
Uldalsvegen                                   kr   3 000,-


Veganlegget

Det vart sendt henvendelse til 4 entrepenører.
Oppdraget var nok ikke særlig attraktivt,for det var bare en som var intressert.
Det var fra Kjell Jonsen,  fra Kvam,  og hans tilbud var på kr 63 243,40.  
Det gjaldt planering,grøfting,sprengingog bortkjøring av stein.

Anbudet var omtrent der vi hadde forventet,  og ettersom vi har god kjennskap til hans arbeide, gikk vi inn for anbudet.

Toppgrusing og stikkrenner kommer i tillegg.

Vegarbeidet opp Tjønnbakken kom i gang i juni  1973

Vegen vart bygget opp av grøftemasse, som for det meste var leire og stein.
Sementrør vart lagt som stikkrenner.   Rør under avkjøringene kostet hytteeigerene selv.
Grus som vi hadde regnet med å hente i Restbakken,  vart avslått.   Så vi måtte hente grus helt fra Otta.   
Bare  4  m3 på lasset den gang,  så det vart mange lass og det fordyret grusingen.

Vegarbeidet gikk greit, men det var mye regn denne sommeren, og det var ikke optimalt i forbindelse med slik masse.
Noen ganger var det bare anleggsmaskinene som kom fram.

Anleggsperioden
Etterhvert som vi fikk på grus og det tørket, vart det i stedet en voldsom støving. Heldigvis var det liten trafikk. 

Vegstyret inngikk betalingsavtale med entrepenøren, som godtar at vi får betale over tre år.

Vi slapp dermed å to opp lån, men det vart likevel trang økonomi de første arene.
Det var alt for lite grus i vegen, så det vi kunne avse gikk til grus og mere grus. 
Det gikk mange år før det var nok grus i vegen, til at vi kunne høvle uten at det kom fram steiner.

Et foreløbig regnskap på høsten viser følgende: 
Anbudet                              kr. 67 700.- 
Stikkrenner og grus            kr. 22 796.- 
Toppgrus                             kr. 43 351.- 
Andre kostnader                 kr. 2 067.-

Dette stemmer bra med budsjettet, bare grusen ble dyrere en forventet.

Bompengesatsene ble fastsatt til:

Bil og traktor:               kr. 6.- 
Lastebil                        kr. 12.- 
Buss                            kr. 25.- 
Andelseigerene           kr. 3.-

Brev hytteeiere 18 11 1971 Andelslaget 15 08 1972 Andelsbrev 29 11 1972

 

Vegbommen

Bom og selvbetjeningskasse vart bestillt hos Auto Tippmekaniske verksted på Otta, og vart kostende kr. 1158.-

Bomplasseringen var ikke helt enkel,ettersom avkjøringen til Mo og Havnsetrene tok av like ovenfor der bommen står nå.
Vi plaserte bommen først ca. 100 meter lenger opp, men her kom vi inn på ei hyttetomt og måtte flytte den.
Løsningen vart at setereigerene lagde ny veg på skrå nedom der vi plasserte bommen.

Den gamleste setervegen til Mosetra kom som fellesveg opp Loftsgardsskvea. Dette er synlig på gamle bilder.
Den krysset Ulvangsvegen ca. der skiløypa kysser nå, og gikk på skrå der Røde kors hytta står, og på oversida av bombua. 

Vegen var tydelig de første årene, og det var noen med «høgføtte» biler som sparte 6 kroner på å kjøre der.

Bommen vart tatt i bruk den 2 august 1973.

Fram til snøen kom passerte ca. 2000 biler, og det samlet 12.000,-. klingende mynt i kassa.

Sålangt var alt bare bra med AL Tjønnbakkvegen, men kanskje var det derfor det kom innspill fra både Sel fjellstyre, Sel kommune og Uldalsvegen.

Vegen fra almenningsgrensa og inntil Spranget

felles bom 1975Høsten 1975 har fjellstyrene og Rondvassbu satt i gang med utbedring av denne strekningen.
Det er grøftet og lagt stikkrenner. Vegen er bygd oppmed sandkvabb som er hentet ved Sprangbrua, skikkelig grus hadde de ikke råd til.

Fjellstyrene har nå kommet med krav til oss om å få en del av bompengene.
Uldalsvegen har kommet med ønske om å gi bort vegen fra butikken og opp til Gjetsiden rampe.
Denne vegbiten er nå «ingenmannsland», etter at Rondanevegen kom. Vegselskapet Uldalsvegen-Furusjøener er oppløst.
De hadde tidligere ansvaret for vegen opp til Pensjonatet. Uldalsvegen stopper nå ved Rondanevegen, og Furusjøvegen har blitt eget vegselskap.

Sel kommune har også kommet på banen og mener vi skal ta over ansvar for begge disse 2 dårlige veger.
Det var flere møter med den kommunale vegnemnd om dette, uten at vi ble enige.

Vi i vegstyret ser også det uheldige med 3 vegselskap fra butikken til Spranget, men vi har ikke økonomi til mer enn vår egen veg.
Bompenngesatsen kan heller ikke dobbles.

Etter flere mislykkede møter, vart det den 16. august holdt fellesmøte mellom Selfjellstyre, Nordre Kolloen fjellstyre, Sel kommune, Sel vegnemnd, Rondvassbu og Tjønnbakkvegen.
Etter til dels heftig diskusjon, vart det enighet om følgende  for indre del.
Selkommune går inn med kr. 10.000. 
Fjellstyrene og Rondvassbu går inn med 10.000 hver. 
Sel kommune sørger også for at statstilskuddet som var innvilget til det tidligere omtalte vegprosjektet, pa kr. 25.000,- blir utbetalt.

For dette skal vegen settes i stand og godkjennes før Tjønnbakkvegen overtar ansvaret.
Vedlikeholdsavtale skrives med fjellstyrene.

For nedre del, foreslår kommunen at vi administrerer og utfører vedlikeholdet, og at utgiftene fordeles på brukerene.
Kommunen foreslår også en fordeling der Tjønnbakkvegen tar halvparten, og at resten fordeles på brukerene nedenfor bommen, i Ulvangsvegen, Mosetervegen og Pensjonatet,
samt enkeltpersoner som ikke kommer inn under disse.

Vegstyretgjorde forsøkte å lage en fordelingsnøkkel , men vi grudde oss for å begynne og registrere navn og kreve inn årsavgift.
Det vart utsatt, og utsatt. Ettersom vi ganske fort fikk orden på økonomien, har ikke styret fulgt opp dette.

Så alle som har adkomst etter denne vegen skal være klar over at Tjønnbakkvegen holder dem med gratis veg fra butikken og opp til vegkrysset vårt.
De skal også vite at dette er den mest kostbare vegbiten på Mysuseter, når det gjelder vedlikehold.

Den er åpen hele året, og det er aldrig restriksjoner i teleløsning eller annet.

Høsten 1973 fikk vi et nytt problem

Rondanevegen skal fullføres fra Uldalskrysset og fram til butikken. Entrepenøren har på forunderlig vis, fått lov til å hente fyllmasse til dette arbeidet inne ved Sprangbrua.

Vi var lite begeistret for at så mye tung transport på en nybygd veg, men vi vart overkjørt i dobbelt forstand.
Vi fikk forsikring om begrensing av akseltrykket, men vårt inntrykk var at det i stedet ble dobblet. Det vart synlige skader, og flere stikkrenner ble knekt.
Vi fikk meldinger fra hytteeigere om at det vart kjørt lass med topp på gruslasset like høgt som førerhuset.

Vi sendte klage, og fikk befaring med entrepenøren og en vegingeniør.

Det vart høg temperatur oppi bakken, og mye påstand mot påstand. I protokollen er det notert etter dette møtet, at entrepenørens biler ikke får kjøre massetransport etter Tjønnbakkvegen heretter.
Tydelig at vi ikke var fornøyd med oppgjøret som var 4 lass med grus. Stikkrennene måtte vi reparere på dugnad.

Den store «sauegropa» ned mot Spranget, er resultat av denne transporten, – flere hundre kubikk ble tatt ut her. 

  

 

 Vedlikehold av vegen.

 De første årene var det mye vedlikeholdsarbeide på vegen,  og det forsvant mye grus med vårvatnet,  før vi lærte.  Merking av stikkrenner og grøfter om høsten,  er helt avgjørende for vårarbeidet.

 I   1970 og 80 årene,  før vi begynte vårbrøyting av vegen,  måkte eg og Anders opp alle 25 stikkrennene hver vår.   Det var slitsomt,  men jeg har også gode minner om fine opplevelser.   Husker spesiellt                                         

En slik fin vårdag,  at kona til Anders kom innover til oss med nystekte vafler og kaffe.   En annan gang som vi var nesten inne ved Spranghaugen,  så vi en liten reinsflokk gikk over veien like bak oss,  og nedover til Ula.

Vi så rein flere ganger inne i Sjerelhøa.   En gang kom en liten flokk over Ranglarhøa og ned mellom hyttene der Bergetjønnløypa tar av,  og fulgte den et støkke før de svingte innover igjen.           

Fra  1990 begynte vi å brøyte opp vegen om våren.  Vi var heldige og hadde styremedlemmer med traktor.  Først var det Odd,  senere kom Håkon,  Magne V og Johan.   Fra 2010 har vi leigd inn større traktor eller showel for å 

kunne brøyte tidligere,  og dermed  også tidligere åpning av vegen.

Når vegen brøytes må vi ha med mannskap til å åpne stikkrenner.   Hele vegstyret pluss vara er som regel med på dette arbeidet.  Det er vårens vakreste eventyr.   Alle ser fram til denne dagen når vi riktig kan gå i barndommen

og  plaske i vatn en hel dag   Det er selvsagt lagt inn et par kaffepauser.

Det e r mest arbeide fra Tjønnbakken til Spranghaugen.  Oppover Tjønnbakken er det få stikkrenner.   Det er dessuten tjukk issåle etter skiløypa som beskytter vegen .   Vi har altid som mål å få åpnet vegen opp Tjønnbakken til Pinse.

Den

tidligste åpningen av vegen var i 2011,  som var et helt spesiellt år.   Palmsøndag var 17 april,  og snøen var i full oppløsning.  Snøskuterene kunne ikke lenger kjøre,  så mange droppet hyttepåske. .

Rondvassbu måtte få tillatelse til å brøyte vegen for å få innover matvarer.   Påskedagen 24 april gikk jeg på beina etter stort sett bar veg inn til Rondvassbu.   Den 28 april kjørte jeg bil inn på Spranghaugen,  og den 6 mai vart vegen åpnet.

 Håper vi slipper flere slike påsker.

Vegvokter. 

Det har alltid vært en fra styret som har vært ansvarlig vegvokter om sommeren.   Ivar er vår vegvokter nå,  og han tar jevnlige inspeksjonsturer og tetter alle antydinger til begynnende hull.   Derfor er Tjønnbakkvegen så slett og fin.

Fineste grusvegen i – – – – – – – – – – – – – -har jeg hørt blitt sagt.   Medvirkende er det selvsagt at økonomien er god,  og at vi ikke trenger spare på noe.    Det har således de senere år også blitt betalt en godtgjørelse til vegvokter og dugnadsgjengen.

 

 Vegen vart bygget ca 4 — 5 meter brei, med noen litt breiere partier for møting. 

Gjennom årene har vegen blitt valset ut til en bredde på ca 6 meter. Personbiler kan nå møtes over alt, 
Det har gått ut over grøftene, men når vegen har god høgde på midten, renner vannet lett av vegen likevell.

Vegstyret har også arbeidet med trivselstiltak langs vegen. I 1982 lagde vi 3 kvilebenker som vi satte opp i Tjønnbakken.
Vi satte også opp svillebenker langs vegen innover, og på Spranget. Benkene er populære både sommer og vinter.

Spranghaugen

Vår vedlikeholdsatale med fjellstyret omfatter ikke parkeringsplassen på Spranghaugen.
Likevel har vi måttet ta tak i blant når ingen av eierene er særlig interssert, og følger med.

På 1970 tallet var det ikke lagt til rette for parkering på Spranghaugen.

Enten kjørte de ned til Sprangbrua, kansje helt til steinbruddet. Eller de kjørte Rondvassbuvegen ca 1 kilometer innover til låst bom ved den gamle nasjonalparkgrensa.
På Spranghaugen er det ganske slett og fast, så det vart parkert mellom busker og steiner.

I 1982 bestemte Statskog at parkeringen her inne skulle samles på Spranghaugen.
Vegen ned til Spranget vart gravd over, og bommen i Rondvassbuvegen vart flytta fram til Spranghaugen.
Det vart planert og ryddet et lite område, men det vart ikke lagd avgrensninger på plassen, dermed gikk det ikke lenge før vi så biler langt utenfor den opparbeidede plassen.

Vi varslet Fjellstyret, og de fikk Jørgen til å avgrense plassen med storesteiner. Vi skaffet en haug med gamle sviller som vi lagde benker av, som vi plaserte mellom steinene.
Spranget
Bilde fra parkeringen på Spranghaugen, – oppsetting av panoramaskilt. Fra venstre Kjell B., Magne T. og Ivar B.

Vi fikk også Fjellstyret med på å kjøpe 3 søppelstativ. Vegstyret tok jobben med å kjøre sekkene ned til Mysuseter når de var fulle.
Etter at det vart innført renovasjonsavgift på Mysuseter, tok kommunen også ansvar for å hente søppelet på Spranghaugen

Før Nasjonalparkjubileet i 2012,  vart plassen utvidet noe.  Det vart også satt opp informasjonstavler og pekeskive for fjelltoppene.

Porten til Rondane nasjonalpark, Spranghaugen

Enden på Tjønnbakkvegen er Spranghaugen, utgangspunkt for fotturer i Rondane, med mange muligheter.  
En rask tur  til Rondvassbu, eller lengre turer fra hytte til hytte. I de siste årene er det toppturene som er mest populære.
Fra her er samtlige 2000 meters topper tilgjengelig på en dagstur.

Hit går det daglige bussruter, og Rondvassbu driver sykkelutleige.

Parkeringsplassen på Spranghaugen har blitt det mest populære utgangspunktet for tur i Rondane.
Det er vel ut fra ønske om å redusere denne trafikken, at det gjennom årene har kommet flere forslag om å flytte parkeringen framover til Reinsbommen,  og Tjønnbakken.

Vegstyret har alltid engasjert seg mot å få parkeringsplassen for Nasjonalparken helt framme ved hyttene.
Det har alltid vert stort frammøte på årsmøtene når flytting av parkeringsplass har vert på saklista.
Idyllen vil bli helt ødelagt med en stor parkeringsplass — campingsplass helt inntil hyttefeltet.
Innenfor en radius på 500 meter vil det være ca 60 hytter.

Til de nærmeste bare 100 meter

Den siste kampen var ved utvidelsen på 2000 tallet. Vi var lenge usikre på utfallet, ettersom kommunen ikke fikk bestemt seg.
De gikk heldigvis til slutt inn for Spranghaugen, men vi var likevel ikke trygge på utfallet før forvaltningsplanen vart spikret i statsråd.
Det var til stor lettelse, og trygghet.
Et lite minus var det likevel, åpningstidspunktet om våren ble flyttet til 15 juni, mot tidligere når den var tørr og kjørbar, vanligvis ca. 1 juni.
Nå blir det 2 helger med villparkering i landskapsværnområdet, men det betyr tydeligvis ikke noe.

Selvbetjening i bommen, og bomvakter

Bilistene måtte fylle ut en kupong og legge penger ned i en konvolutt før den ble lagt i bomkassa.
Dette tok litt tid, og særlig i sommertrafikken kunne det bli lang kø.

Ettersom det er lite plass nedenfor bommen var dette et problem, så alt fra første året begynte vi med bomvakt fra ca 10 juli og utover så lenge det var arbeidslyst og trafikk.

Dette var en populær sommerjobb for Ottaungdom som ville tjene egne kroner.  
Lønnen var kr 1,00 pr. bil første året. Både bomavgiften og lønnen økte etter hvert. Det siste året var den kommet opp i kr 4,50 pr bil.
I tillegg solgte bomvaktene kart, delte ut diverse brosjyrer,  og fungerte som et lite turistkontor.
De første årene satt bomvakta på en fluktstol på vegkanten. Så fikk de et telt med tregulv, og det var stor forbedring.

bomvokteretest 1974
Bildet viser bomvokterne Frode Thøring, Espen Turmo og Tone Thøring, sommeren 1974

 

Bomhytta, med mere 

I 1978  satte vi opp eilita bu, 1,20 x 1,20 m., sitteplass til 2 og et lite bord. Et stormkjøkken gjorde nytten som varmekilde når det var surt og kaldt.

Bom kiosk
Trangt om plassen i bua fra 1978

Bomvaktjobben kunne være en prøvelse i dårlig vær og liten trafikk, og jeg beundrer de som holdt ut de første årene. 

Det var ofte at 2 tok jobben sammen.    Om inntektene måtte deles, vart de som regel mere effektive uten pauser.
1990                 

De ivrigste bomvaktene bodde her, og solgte billetter seint og tidlig, og tjente svært godt. Andre var mer makelige og tok seg noe fri, eller var litt sen om morgenen.
En gang jeg kom opp der på formiddagen var det plakat på døra med vakta sover.
Det hadde vel vert besøk kvelden før? Bomvaktordningen fungerte veldig bra i alle år. Vaktene var fra 10 år til 18 år. Den yngste hadde foreldrene sine like i nærheten i tilfelle det vart vanskelig.

Bilistene satte pris på bomvaktene, og de fikk mange godord. Hytteeiere som kjørte ofte var de riktig god venner med, og det vart ofte en is når de var på tur opp igjen etter handelen.

Men noen få kranglete og ubehagelige bilister forekom. Jeg tar med noen historier som sitter i hukommelsen.

– En bil med 4 voksne ville ikke betale til bomvakten. Jeg var tilfeldigvis ved bommen, og bomvakta ba meg komme.
De hadde kjørt tidligere på dagen, og mente de ikke skulle betale en gang til. Hele gjengen i bilen kjeftet, og jeg ba de til slutt rygge vekk fra bommen. 
Det vart da til at de fant fram en tier, men i det samme han ga gass og kjørte, ropte han – «idiot» til meg.

En annen gang, ei ung jente var bomvakt. Hun fortalte at det hver kveld kom en bil nedover, og like etterpå kom den opp igjen, og kjørte forbi uten å stoppe.
Jeg var da med henne en kveld, og det gjentok seg, men jeg fikk stoppet bilen.
Han bodde på hytte oppi Tjønnbakken og hadde bare vært ned til telefonkiosken og ringt, så da trengte han ikke betale i bommen, mente han.

Jeg sa at slik oppførsel mot bomvakta ikke går an, og at han selvsagt skal betale hver gang bommen passeres.
Jeg ga han et tilbud om 50 kroner for de tidligere turene, og så betale hver gang heretter. Det ville han ikke være med på, og begynte å prate om at dette ville han snakke med advokaten sin om.
Denne kvelden var det med en dame, kanskje kjæreste, og hun kom også ut av bilen da hun skjønte noe foregikk. Jeg forklarte problemet og mitt tilbud. 
Hun ga følgende beskjed, – «betal din tosk».

Den siste historien er fra jenta som var bomvakt siste året før vi fikk automatbommen. Ho var ei blid og pratsom jente som sa til meg at det bare var hyggelige bilister, og at hun hadde fått masse driks og iskrem.
Da vi hadde oppgjør ved sesongslutt fortalte hun at hun en av de siste dagene hadde fått oppleve den ubehagelige bilisten.
Det hadde kommet 2 eldre damer i bil, og de hadde billett fra tidligere på dagen, og ville ikke betale.
De hisset seg voldsomt opp, men betalte tiereren til slutt med kommentaren, – «du må være veldig tom i hodet».
At det går an. Jenta tok seg ikke nær av det, hun lo av det hele, og sa at det var ei litt spesiell historie å ha med fra bomvakttida.

Når det ikke var bomvakt, måtte vi av og til stoppe bilister som ikke betalte i selvbetjeningskassa.
Det var ubehagelig å drive kontroll, men vi kunne heller ikke bare la det passere. Verst var håndtverkere med oppdrag på hytter, som de mente at hytteeigeren betalte. 

Mange unnlot å lukke bommen bak seg, noe som var svært uheldig og fristet svake sjeler, som da trodde de ikke trengte betale når bommen var åpen.
Unnskyldningene vart etter hvert nokså kjente, ikke passende penger, småpenger på hytta, betale på nedturen, eller det regnet så.
De frekkeste fylte ut billetten og satte den i frontruta, men de slapp en åpen konvolutt uten penger i kassa.
Disse tok vi under kontroll, når vi satt i bombua og kontrollerte billettene etter hvert. Disse vart alle svært lei seg, noe de hadde god grunn til.
Unnskyldning i det vide og breie, og det var ingen problem med å betale 3 dobbel avgift, straffeavgift.

Etter mange kummerlige år for bomvaktene, vart det i 1991 bestemt å sette opp en skikkelig bomhytte. Vi har nå penger på bok og kan gjøre det uten lån. 
Det er mye takket være entusiastisk og nøkternt vedlikehold, der styremedlemmer har hatt egen traktor, og vi kunne foreta mindre arbeide på dugnad.

Bom kiosk ny
Ordentlig hytte kom det først i 1992, Den hadde tilbygg med do, og det vart innlagt strøm.

Vi fikk også møblert med sofabenk, stoler og bord, kjøleskap, kokeplate og panelovn. Manglet bare peis, så hadde det vært hytte.

For å få plassert hytta trengte vi 15 kvadratmeter ved siden av vegen, og vi kontaktet grunneigeren.
Det var helt greit, men at tomta skulle gå tilbake ved eventuell oppløsing av veglaget. Han ville da også ha rett til å overta hytta for det den kostet oss og sette opp. Noe som er bekreftet i protokollen.

Etter hvert som trafikken har øket har det også blitt bedre økonomi, og regnskapet har nesten hvert år blitt gjort opp med overskudd. Det er vel derfor grunneierne signaliserte at de hadde vært for snille, og at de nå ville ha årlig tomteleige for bomhytta.

Vi fikk også kritikk for at det foregår parkering på området ved bommen, og vi vart pålagt å grave dypere grøfter for å hindre dette. Det vart også påstått at vi hadde gjort vegutvidelse i nedre del uten tillatelse. Arbeidet var klarert med både hytteeigeren og Sel kommune. Det var også andre som signaliserte at de ikke var fornøyd med Tjønnbakkvegens drift, så vi fant ut at vi kansje burde møtes for en avklaring. Grunneierne vart kallt inn, og vi vart fort klar over at vi har ulikt syn på AL Tjønnbakkvegen. De ønsker blant annet godtgjørelse for bruk av veggrunn.

Konklusjonen fra møtet vart at de skulle lage forslag til en slik avtale, og legge fram for oss. 
Avtaleutkastet kom, og vi behandlet det på styremøte.

Styret ser på seg selv som et service- og utøvende organ.   Nye avtaler for veien må godkjennes på årsmøte.

Nytt møte vart bestemt, men vart avlyst av ene grunneigeren da det ikke passet. De skulle finne ny møtedato. Dette var i 2004.

 

Bomprisenes utvikling

bompenger

Billetter selvbetjening

 

Salg fra bua2

Andelseigerbilett

Det var 3 typer billetter, Fra venstra vanlig selvbetjening med pengekonvolutt, og kopi til sjåfør, Så kommer billetter som ble solgt når bua var betjent, og til slutt andelseiger-billett, blokk a 20 stk.  

 

Innbrudd i selvbetjeningskassa

1975 veibomkasserBommens plassering, godt synlig fra flere hytter har nok gjort at det har vært lite innbrudd. 
Noen forsøk har det vert, men vi har hatt rutiner på å tømme ofte, så det har aldri vært mye penger i kassa.
Et av innbruddene vart oppklart. Det var to yngre gutter som var med på hytte i Tjønnbakken, som hadde lurt seg ut på nattlig tokt med baufil.
Butikken reagete på at guttene plutselig hadde fått mye penger å handle for. Lensmannen kom da på besøk, og de tilstod fort.

I 1992 kom bombua, og ny bomkasse med åpning inne i bua. Vi har etter det fått brutt opp døra tre ganger, men låsen på kassa er solid og stod imot.

 

 

 

 

 

 

Reinsbommen

Bommen ved Måsåbuvegen vart satt opp av Fjellstyret i 1984. De hadde uten å ta kontakt med vegstyret bestemt at det ikke skulle være lov å kjøre lenger under reinsjakta.

Det var til stor ulempe for vegstyret. Bilistene klagde også på at de betalte for mye, og parkeringen gikk over stokk og stein i området. Det vart en ubehagelig og unødvendig situasjon.

Vi tenkte først at vi måtte sette ned bomavgiften, men det ble med at vi satte opp plakat om at vegen var stengt halvveis. Det resulterte i at mange droppet fjellturen, og det vart merkbar nedgang i bominntektene.

Vi hadde møte med fjellstyret, da vi mente de måtte refundere inntektstapet, som måtte få følger for økonomien og vedlikeholdet av deres veg. Men det var ingen vilje til å høre på vårt argumenter, så vi sa opp vedlikeholdsavtalen. Fjellstyret måtte da selv ta vedlikeholdet på vegen innenfor reinsbommen i 3 år, før jaktstengingen opphørte, og det vart inngått ny vedlikeholdsavtale.

Reinsbommen kom i bruk at i 2010, etter utvidelse av nasjonalparken, og ny forvaltningsplan.

Der står det at den skal være stengt fra 1 november til 15 juni.

Vegen til Spranget har i alle år før blitt åpnet når den var tørr og istandsatt etter vårløsningen, ca 1 juni. Hvor fant de denne nye datoen, visstnok åpningsdato for noen andre veger i nasjonalparken, som etter mitt syn ikke er sammenlignbare. Måsåbuvegen, som også ligger i landskapsområdet, har ingen restriksjon, så for meg virker det mest som hevn for at de ikke fikk flyttet parkeringsplassen fra Spranget til Tjønnbakken.

Vi kan leve med det, men forstår ikke at vernemyndighetene kan godta villparkering langt ut i terrenget, slik som det nå foregår de 2 første helgene i juni.
reinsbommen 2017
Reinsbommen 2017, Håndverkere på tur til Rondvassbu 10 juni 2017.

 

Fart, for stor fart og råkjøring

Hastighet hadde aldri tidligere vært noe problem, ettersom alle brukte 1 gir. Men alt på første årsmøtet etter at vegselskapet var opprettet, dukket problemet opp. En mormor hadde gjort sin vurdering, og kommet til at hun heller ville hatt den gamle skrøpelige vegen, for da slapp hun være redd for barnebarna.

Det var nok satt på spissen, men vi tok problemet på alvor, og fikk satt opp mange 30 km skilt.
Vis Hensyn

Senere har fart vært gjenganger på årsmøtene, og vegstyret har prøvd å følge opp med andre type skilt, og henstilling om å vise hensyn.
Når problemet har vært diskutert på årsmøtene, er det også kommet innspill på at årsaken kanskje er at vegen er for fin, og at den innbyr til mer enn 30 km. Vegstyret tok seg ikke nær av kommentaren.

Fartsbøller er det på alle veger, og ettersom vi ikke har skaffet oss radar må vi leve med problemet. Noen gjengangere er registrert, og de har blitt kontaktet med godt resultat.

Jeg har forståelse for at de som har hytte ved vegen, føler stor ulempe med mye trafikk.
Hyttene vart bygget i en annen tid, med svært liten trafikk, og lett adkomst betydde svært mye.

Mye har forandret seg siden. Nå får vi besøk fra hele Europa, som har oppdaget Norge og Rondane. Toppen av Tjønnbakken og Spranget har blitt porten til denne herligheten, og trafikken har økt mye. Det er negativt for hele Tjønnbakkenområdet med denne gjennomgangstrafikken, men for veglaget har det også en positiv side. Inntektene øker, og vi går med overskudd.

Årsavgiften for andelseierne er nærmest symbolsk. Vi kunne latt være å kreve den inn, men det er den som er limet i andelslaget, så den må nok bestå.

På årsmøtene behandler vi hvert år henvendelser om støtte til forskjellige tiltak på Mysuseter.
Årsmøtet ser positivt på alle som gjør innsats for å utvikle og drifte tilbud på Mysuseter.

Ny tid, automatbom og betalingsanlegg 

I 2005 vart det vedtatt på årsmøtet å investere i nytt tidsmessig bomanlegg.
Vegstyret fikk demonstrert et slikt anlegg på Gålå, som hadde vært i bruk noen år. De hadde god erfaring, og inntektene hadde økt betraktlig.

Sammen med Furusjøvegen fikk vi et godt tilbud fra levrandøren Swarco.

Anlegget krever en stor stabil plate, så det måtte til et omfattende grunnarbeide.
Bomhytta måtte også flyttes, og vegbredden måtte dobles. Vi fikk tilsagn om å kjøpe grunn til utvidelsen.

Otta røde kors hjelpekorps holdt på denne tiden på å bygge sin nye vaktstasjon, og fikk målt opp sin tomt samtidig
De ønsket størst mulig tomt, så etter avtale, går derfor grensa mellom oss, slik at bombua står litt inn på deres grunn.

Tomt kr. 50 000 
Grunnarbeide og plate kr. 203 000,- 
Bomanlegget kr. 266 000 ,- 
Tilsammen kr. 519 000 ,-

Vi hadde i mange år avsatt penger med tanke på dette.   Det holdt såvidt,  og vi slapp å ta opp lån.

Årsmøtet har vært forutseende og valgt inn to yngre karer,  Odd Gunnar og Terje i styret, begge med lang fartstid i televerket, en voldsom lettelse for oss gamle fra dampgenerasjonen.

Overgangen var ikke smertefri, det var problemer med ustabil nettforbindelse, og jordfeil i området. Det resulterte i utfall, og noen måtte ta en Mysusetertur for restarting.
Vi andre i styret lærte trikset så vi kunne dele på bilturene.

I tillegg har myndighetene krevd oppdatering av kortterminalen flere ganger, noe som har kostet over 30 000 hver gang, så driftskostnadene har vert store.
Myntautomaten har vært redningen, for der er alt netto, og over halvparten av inntektene har kommet i mynt.

kortleser okt 2016

I 2016 fikk vi mye problem med årskortterminalen, Den levde sitt eget liv, som ingen klarte gjøre noe med.
For hytteeigerene med årskort var det ca. 50 % sjanse for at det virket.
Derfor vedtok årsmøtet å kjøpe ny terminal, og at alle skulle få nytt kort og årsavgift for 2017 gratis, som kompensasjon for en sommer med mange problemer.

Bankkorttreminalen begynte også å fuske på slutten av 2016, men den ordnet seg som regel etter at vi hadde åpnet med sms melding. Vi avventet til årsmøtet i 2017, der det vart bestemt å kjøpe ny.

Den nye terminalen vart levert og montert den 22 september 2017. Alle med årskort fikk tilsendt nytt kort.

 

Heimeside for Tjønnbakkvegen SA

Heimesiden for AL Tjønnbakkvegen kom i gang ved at en hytteeiger på toppen av Tjønnbakken kom med et tilbud om å hjelpe oss.   Terje, forøvrig godt kjent for alle på Mysuseter, blandt annet som opphavsmann og redaktør av heimesida til Mysuseter vel.
Det var starten på et verdifullt samarbeid for Tjønnbakkvegen, og ikke minst for meg, som ikke helt henger med i den nye «data verden».

Heimesida er både fin og informativ, og utvikles stadig. Redaktøren bor dessverre i Danmark, og er derfor avhengig av oss på Otta for å være oppdatert på tilstand og føre m.m.
Ettersom jeg ikke er noe kyndig på data, blir det telefon til Danmark når det er noe som skal bekjentgjøres.

Siste året har vi samarbeidet om innsamling og registrering av gamle papirer om Tjønnbakkvegen.

Ca. 400 sider er scannet, og mesteparten ligger tilgjengelig her på denne siden.

Andelseigere i Tjønnbakkvegen

 

Ved opprettelsen av AL Tjønnbakkvegen vart alle hytte og tomteeiere, ca 100 tilskrevet.
69 stk. bekreftet at de ville kjøpe andel på kr. 200,- og gi et lån på kr. 300,-.

Disse fikk tilbakebetalt lånet i 1983, og som en belønning vart andelene deres oppskrevet til kr 500. Andelene har deretter kostet kr 500,-.
Nesten hvert år etterpå har nye hytteeiere kommet til og kjøpt andel. Det er nå 117 andelseiere (våren 2018).

Det er fortsatt ca. 10 hytteeiere, og noen tomteiere som ikke er medlem. Det har i senere tid ikke blitt gjort noen henvendelse til disse, men de er selvsagt velkomne.

Her er en oversikt over Styremedlemmer fra 1972 til og med 2017:
PDF Sq

Aarsmoete 2013

Bilde fra årsmøtet i 2013. Årsmøtene pleier å være hyggelige sammenkomster, der vi presenterer hovedsakene fra siste år, – og (kanskje det viktigste) koser oss med kaffe og vafler. Vi forsøker å legge årsmøtet til 1. lørdag i august, dvs. samme dag som Mysusæter Vel har sitt årsmøte. Vi starter kl. 11, så folk kan nå begge møter, -hvis de ønsker det.

2016, Friluftslivets år

Vi merket at trafikken økte, og at flere vil til fjells. Rondvassbu noterte også en gledelig trafikkøkning, og guiding av toppturer har slått godt an.
Men ikke alle er glad for at flere vil gå i fjellet vårt.

Besøksstrategi, er et nytt ord for meg, og betyr i dette tilfellet etter det jeg leser, å finne avbøtende tiltak for og begrense trafikken i området innenfor Tjønnbakken.
Dette kan oppnåes ved å flytte parkeringsplassen for Nasjonalparken på Spranghaugen ned til Mysuseter og at det lages attraktive tilbud med informasjon nede på Mysuseter.
Det foreslåes også å stenge Tjønnbakkvegen, så bare hytteeigere og andre utvalgte får kjøre der.

Opprusting av Mysuseter sentrum er utvilsomt positivt,  men jeg har liten tro på at bedre tilrettelegging for fotturer til Ranglaarhø og Gråhø for å sjå på Rondane,  men ikkje røre, vil tilfredsstille de besøkende.    Det blir nok ikke bare Spranget og Rondvassbu som vil miste trafikk.

Besøkende til Rondane nasjonalpark må heretter enten gå fra Mysuseter, eller finne andre utgangspunkt for sin fjelltur, som Dovre og Folldal.   Kansje noen finner fram til Kampen.   For både Sel, Otta, Mysuseter og Tjønnbakkvegen, håper jeg at denne type besøksstrategi, med avbøtende tiltak ikke blir noe av.

Mitt syn på dette er vel kjent for alle i området, ettersom jeg i snart 50 år på alle måter har prøvd legge til rette for at folk flest kan komme seg ut i naturen.

År 2017

Minneboka er hermed avsluttet. Som andre minnebøker er den farget av forfatteren.
Ikke alt kan dokumenteres, så ikke bruk dette skriftet som fasit i andre sammenhenger.

Den gamle generasjon i vegstyret, er nå på tur til å bli pensjonister for andre gang.
Det nye vegstyret, med ferske pensjonister kommer snart på plass.

Jeg håper at AL Tjønnbakkvegen vil fortsette å være en positiv støttespiller i et ellers tungrodd Mysuseter. 
Lykke til videre.
Magne Sign

 3