Jeg ønsker med dette å gi et innspill til den pågående diskusjonen om villreinforvaltningen i
området Mysusæter – Rondvassbu.
Min erfaring fra området går tilbake til 1960-tallet og frem til i dag.
Jeg har vært styremedlem i Tjønnbakkvegen siden 1973 og styreformann siden 2015.
Jeg har videre vært formann i Mysusæter Løypelag og Mysusæter Stiglaget,
samt formann i Sel Fjellstyre i perioden 1986–1996.
Mine vurderinger bygger på kontinuerlig tilknytning til og observasjoner fra området
gjennom mer enn fem tiår.
Historisk utvikling av reinstammen
På 1970-tallet var det nesten tomt for rein i Rondane Midt og Sør-Rondane. I grenseområdet
mot Rondane Nord, ved Stor-Ula, forekom det tidvis besøk av rein fra Rondane Nord. Disse
dyrene kunne trekke over elva og opp bak Illmannhøgda, men vandret som regel tilbake
etter kort tid – også utenom jakttiden.
Dette trekket fra Nord til Sel om Verkilsdalen har opphørt. Dalen var kjent som et svært
godt reinområde, noe også alle fangstgravene dokumenterer. Dette er områder som ikke
oppsøkes av fjellturister ettersom stien gjennom Langholet er nedlagt.
På 1980-tallet etablerte en mindre bukkeflokk fra nord seg bak Illmannhø og i Vulufjell-
området. Denne flokken utviklet etterhvert et brunsttrekk som hver høst gikk nordover mot
Dovre. Dette skjedde i slutten av jakta, og jegere fra både Sel og Dovre ventet på dette
trekket. Mange storbukker ble felt der over flere år.
Utover 2000-tallet opphørte dette brunsttrekket. Etter min vurdering hadde dette naturlige
årsaker: De største bukkene var over tid blitt skutt, og det var også etablert en fast stamme i
Rondane Midt. Når simlene fantes i eget område, var det ikke lenger behov for å foreta en
risikofylt vandring nordover.
Historiske jaktberetninger fra Rondane, blant annet fra utenlandske jegere på 1800- og
tidlig 1900-tall, viser tydelig at uttak av de største og mest imponerende bukkene ble ansett
som selve målestokken på en vellykket jakt.
Langvarig selektivt uttak av de største og eldste bukkene kan derfor ha påvirket bestandens
alders- og kjønnsstruktur. Eldre og erfarne bukker kan ha betydning for flokkstruktur og
tradisjonelle trekkmønstre. Over tid kan endringer i denne strukturen ha bidratt til at
tidligere etablerte vandringer opphørte eller ble svekket.
Dette viser etter mitt syn at det ikke er biltrafikken langs veien, som er årsaken til at disse
trekkene har tatt slutt. Endringene henger i større grad sammen med jakttrykk og
bestandsutvikling.
Trekkretninger og arealbruk
Det historiske nord–sør-trekket stopper i dag lenge før dyrene når Ula og veien.
Samtidig ser vi at etableringen av en stamme i Sel/Vulufjell-området har gjort reinen mer
stedbunden.
Reinen vender tilbake til sine opprinnelige områder når forholdene ligger til rette. Dette
understreker artens sterke områdebinding.
Klima og vegetasjonsendringer
Klimaendringer spiller også en rolle. Tregrensen har flyttet seg betydelig, anslagsvis 150–
200 meter oppover, de siste 50–70 årene, med sterkest endring fra 1970 til 1990. Dette har
ført til ny vegetasjon lenger inn og høyere opp i fjellet, og påvirker selvsagt beiteområdene.
Reinen står i dag høyere i fjellet sommerstid enn tidligere, noe som gir mer fredelige
beiteområder i den varmeste perioden. Forstyrrelser fra mennesker og plager fra mygg,
klegg og andre insekter er færre.
Vurdering av veistenging
Etter mitt syn vil stenging av veien ved Reinsbommen ha liten betydning for reinstammen,
blant annet fordi veien allerede er stengt i perioden 1. november – 15. juni. Vi ser i
trafikkdataene fra betalingsbommen, at absolutt størstedelen (73%) av trafikken skjer i juli
– august hvert år.
Derimot vil en stenging være belastende for Mysusæter som lokalsamfunn og for de
besøkende i perioden juli/august.
Erfaring tilsier at ferdselen da vil spre seg, og nye innfartsveier fra flere kanter
sannsynligvis vil tas i bruk.
Søre råk til Bjønnålia og Eldåbu starter like ved Reinsbommen. Denne er i dag umerket, men
tydelig i terrenget, og leder rett inn i et sårbart område for Midt-reinen.
Stenging av Reinsbommen vil etter mitt syn ikke løse villreinens utfordringer, og kan i
verste fall skape nye.
Det mest opplagte alternativet kan være å vurdere tidligere sesongstenging, for eksempel
fra september. Veien vil da være åpen hovedsakelig i den varmeste delen av sommeren, når
reinen primært oppholder seg høyt i fjellet.
Om kunnskapsgrunnlag og dialog
En forskningsrapport (ØF-rapport 05/2015) beskriver hvordan reiseliv og villrein kan
sameksistere til gjensidig nytte – «en strategisk satsing på villreinfjellet som ressurs for
reiselivet». Dette perspektivet står i kontrast til den utviklingen vi nå opplever.
Det er avgjørende at lokalkunnskap og historiske erfaringer blir tatt på alvor før
beslutninger fattes.
Dialog må være reell – ikke en formalitet i en prosess der konklusjonen allerede er gitt.
Etter min vurdering bør et eventuelt vedtak om stenging av veien utsettes inntil
konsekvensene er grundig utredet.
Dette gjelder både virkninger for villreinen og for lokalsamfunnet.
Det er også relevant å vurdere alternative virkemidler før man går til et så inngripende
tiltak som full stenging.
Eksempler kan være:
Tidsavgrenset regulering i særlig sårbare perioder, som ettervinter og vår (kalvingstid),
samt deler av høsten og tidlig vinter. Dette er perioder hvor trafikken uansett er begrenset,
og hvor midlertidige restriksjoner lettere kan aksepteres.
Dynamisk regulering av trafikken basert på kunnskap om hvor reinflokkene faktisk
oppholder seg. Slik jeg forstår forskningsmiljøene, finnes det i dag relativt god oversikt over
både nåværende oppholdsområder og sannsynlige trekkretninger. Dette åpner for mer
målrettede tiltak i perioder der reinen faktisk befinner seg i området.
En permanent stenging ved Reinsbommen vil etter mitt syn kunne medføre betydelige
praktiske og trafikale utfordringer for Mysusæter. Det vil også kunne føre til at ferdselen i
større grad spres og kanaliseres via alternative og mindre kontrollerte innfartsveier.
Mer nyanserte og tilpassede løsninger kan etter min vurdering både ivareta hensynet til
villreinen og samtidig redusere unødige belastninger og konsekvenser for lokalsamfunnet.
Informasjon er viktig! En gjennomtenkt infrastruktur, f.eks. skilt, lystavler, internett, osv.
– som kan informere hvordan besøkende skal oppføre seg i Nasjonalparken, og at en også
bygger kompetanse lokalt, ved f.eks. å involvere skole og ungdom i dette arbeidet. Dette
kan også involvere guider og organisert ferdsel, som foregår på naturens premisser.
Stenger en Nasjonalparken for besøkende vil det være en katastrofe for kommende
generasjoner, men null forståelse for bevaring av natur og dyreliv.
God norsk forvaltning bygger på samarbeid, respekt og helhetlige vurderinger. Jeg er
overbevist om at bedre løsninger kan oppnås gjennom dialog mellom forvaltning, forskning
og lokalsamfunn.
Magne Thøring/Otta