Det har kommet en rekke innspill i forbindelse med oppstart av verneplanprosess og forslag om endret regulering av ferdsel fra Reinsbommen til Spranget og videre mot Rondvassbu.
Hytteeiere, privatpersoner, veglag, foreninger, kommunale organer og faginstanser har sendt sine vurderinger til Statsforvalteren i Innlandet. Det er nå sendt ut en samlet oversikt over innspillene, og fristen for nye merknader er satt til 12. april.
Innspillene viser et sammensatt bilde. Nedenfor følger en nøktern gjennomgang av hovedtrekkene, samt noen prinsipielle refleksjoner om veien videre.
1. Hovedtrekk i høringsinnspillene
Privatpersoner
Blant privatpersonene som har uttalt seg, uttrykker mange skepsis til permanent stenging av veien og fjerning av parkeringsplassen ved Spranget.
Det pekes særlig på:
- redusert tilgjengelighet til høyfjellet
- konsekvenser for eldre og personer med nedsatt mobilitet
- risiko for villparkering og trafikale utfordringer
- behov for grundige konsekvensutredninger
Noen privatpersoner støtter samtidig strengere regulering av ferdsel av hensyn til villreinen.
Lokale aktører og veglag
Flere lokale aktører er opptatt av
trafikksikkerhet og praktiske konsekvenser, samt
behov for en helhetlig plan for parkering og infrastruktur dersom ferdselen skal endres.
Hva skjer ved Indretjønn, hvis reinsbommen blir låst permanent? Hva med bussforbindelse, gående og syklende?
Det etterlyses tydeligere vurdering av avbøtende tiltak og samlet konsekvensanalyse.
Faginstanser og villreinorganer
Villreinorganer og flere faginstanser støtter i større grad strengere regulering av ferdsel for å bedre forholdene for villreinen, herunder begrensning av motorferdsel og sykling.
Det er bred enighet om at villreinen må ivaretas.
Uenigheten gjelder hvilke tiltak som er riktige og forholdsmessige.
2. Verneformene – hva er forskjellen?
I prosessen diskuteres ulike verneformer.
Nasjonalpark:
Vern av større, sammenhengende naturområder med strenge rammer. Regler gjelder helheten i området.
Landskapsvernområde:
Vern av landskapets karakter og preg. Mindre strengt enn nasjonalpark, og ofte større rom for eksisterende bruk.
Biotopvernområde
Et biotopvernområde er en verneform som retter seg mot bestemte funksjonsområder for en art – for eksempel kalvingsområder eller viktige trekkpassasjer for villrein. Hensikten er å beskytte de områdene som er avgjørende for at arten skal kunne leve, forflytte seg og gjennomføre sin naturlige livssyklus.
I motsetning til nasjonalpark og landskapsvernområde, som verner større og mer helhetlige naturområder, er biotopvern mer målrettet og knyttet til konkrete biologiske behov.
Dersom utfordringen primært gjelder bestemte trekkmønstre eller sårbare perioder, kan dette gi grunnlag for å vurdere om reguleringen bør være mest mulig presis – både når det gjelder hvor og når den gjelder.
3. Permanente eller mer dynamiske tiltak?
I møte med representanter fra Statsforvalteren og Sel kommune har Tjønnbakkvegen SA spilt inn at konsekvensene av eventuelle tiltak bør utredes grundig, og at det også kan være relevant å vurdere mer målrettede reguleringsformer.
Debatten har i stor grad dreid seg om permanente løsninger – enten full åpning eller permanent stenging.
Samtidig finnes det i dag betydelig kunnskap om villreinens bevegelser gjennom GPS-merking og forskningsdata. Reinens bruk av områdene påvirkes blant annet av årstid, værforhold, kalving, beitetilgang og opplevd risiko. Flere av disse faktorene er gjenstand for systematisk datainnsamling og analyse.
Dette reiser et prinsipielt spørsmål:
Bør reguleringen i størst mulig grad knyttes til dokumenterte sårbare perioder og områder, eller bør den være permanent og generell?
Med dagens kunnskap og digitale verktøy finnes det mulighet for å formidle informasjon raskt og presist, for eksempel gjennom bomstyring og tydelig varsling dersom bestemte perioder vurderes som særlig sårbare.
Dette er ikke ment som et alternativ til faglig forvaltning, men som et spørsmål om hvordan tilgjengelig kunnskap kan brukes mest mulig presist og forholdsmessig. Et slikt spor vil kreve grundig vurdering og bred dialog.
4. Helhetlige konsekvenser
Flere innspill løfter også bredere samfunnsmessige forhold:
- tilgjengelighet for personer med begrenset mobilitet
- betydning for turistnæring og handel på Mysusæter
- bruk av Ula som padleelv
- samlet ferdselsmønster i området
Dersom motorisert ferdsel begrenses, men gående ferdsel forblir uregulert, kan det oppstå nye bruksmønstre som også bør inngå i en helhetlig vurdering.
I tillegg til ferdsel direkte knyttet til Rondvassbu og toppturer, benyttes området også til annen friluftsaktivitet. Stier langs Ula brukes både av gående som følger elva, av besøkende som oppsøker elvejuv og fosser, og av personer som har tilknytning til padlemiljøet i området.
Denne typen ferdsel er mindre omtalt i de samlede oppsummeringene av innspillene, men kan være relevant å inkludere i en helhetlig vurdering av bruksmønster og konsekvenser.
5. Videre prosess
Saken går nå videre i utredningsarbeidet. Fristen for nye merknader er 12. april.
Det er viktig at videre beslutninger bygger på:
- solid kunnskapsgrunnlag
- grundige konsekvensvurderinger
- forholdsmessighet mellom mål og virkemidler
- en helhetlig vurdering av både naturhensyn og samfunnsmessige konsekvenser
Målet må være en løsning som ivaretar villreinens behov, samtidig som området forvaltes på en ansvarlig og bærekraftig måte – til beste for både naturgrunnlaget, lokalsamfunnet, hyttebefolkningen og fremtidige generasjoner.